Stephen J. Walton

Stephen J. Walton skrev en akademisk biografi om en mann som skaper sterke følelser hos mange nordmenn.

Man har to typiske synpunkter om Aasen i Norge.
På den ene siden har vi tilhengere av nynorsk som ser på ham som en helt eller en helgen.
På den andre siden har vi nordmenn som enten hater eller ignorer Ivar Aasen og nynorsk.
Derfor var det å skrive en biografi om Ivar Aasen et mulig minefelt.
Dette forklarer kanskje hvorfor Stephen Walton ikke fant en oppdatert biografi da han drev med sin doktorgrad ved Cambridge University.

Kanskje Stephen J. Walton som utlending fra England kunne klare å skrive en mer nøytral skildring av Ivar Aasen enn nordmennene.

Stephen Walton tok i bruk i denne biografien både sin kunnskap om litteraturvitenskap, blant annet om Mikhail Bakhtin, Rabelais og norsk språkhistorie. I tillegg får man 24 sider bilder mellom side 64 og 65.

Denne biografien består av tre ulike deler.
Den første delen ble gitt ut i 1991 som Ivar Aasens nedre delen. Her har man mange morsomme sider om den biograferte, André Bjerk som kom med (stygge) kommentarer om Ivar Aasens privatlivet. Stephen Walton tar også i bruk kapittel 6 av den engelske oversettelsen (Rabelais and his world) av en bok av Mikhail Bakhtin. Han klarer å avmytologisere og karnevalisere mye som har blitt skrevet om den biograferte.

Den andre delen (kapittel 7) er ganske kjedelig. 358 sider med lingvistikk og diskusjon av Ivar Aasens verker og norsk språkhistorie. Man må anstrenge seg for å lese dette, selv om har lest før lingvistikk og norsk språkhistorie.

Den tredje delen av biografien består av kapittel 10.
Biografen beskriver Ivar Aasen i denne delen som består av fem sider på en helt annerledes måte enn i resten av biografien. Biografen er her ikke lenger solidarisk med Ivar Aasen, men med Aasen-kulten (se s.11 i Innledning), når den biograferte beskrives som geni og blir psykologisert i motsetning til resten av biografien.

Biografen som har en stilling ved Høgskulen i Volda viser i den tredje delen av biografien at han ikke er upartisk, men ser på Ivar Aasen som en geni.
Denne tredje delen står i sterk motsetning til innledningen der han sier at "tittelen roper ein skepsis til biografigenren, og oppbygnaden i boka avspeglar lojalt denne skepsisen". Derfor fikk man klisjeen typisk i en del biografier av å beskrive den biograferte som en helt, helgen, geni eller martyr.… (altro)