Sarah Gavron

El movimiento sufragista nació en Inglaterra en vísperas de la Primera Guerra Mundial (1914-1918). La mayoría de las sufragistas no procedían de las clases altas, sino que eran obreras que veían impotentes cómo sus pacíficas protestas no servían para nada. Entonces se radicalizaron y, en su incansable lucha por conseguir la igualdad, se arriesgaron a perderlo todo: su trabajo, su casa, sus hijos y su vida. La protagonista es Maud, una mujer que reivindicó denodadamente la dignidad de las mujeres.… (altro)

Om britiske kvinners kamp for stemmerett

Britiske Sarah Gavron (f. 1970) debuterte som filmregissør med filmen "Brick Lane" som kom i 2007 (lenken peker til min bloggomtale av denne filmen). Før dette hadde hun jobbet med dokumentarfilm.

"Suffragette" hadde Norgespremiere på kino 29. januar i år.

Maud Watts er i begynnelsen av 20-årene, og året er 1912. Hun er gift med Sonny og de har en sønn. Både hun og ektemannen arbeider på et vaskeri i en liten forstad til London. Der jobbet også Mauds mor inntil hun døde av skadene etter en arbeidsulykke da Maud var fire år.

Kvinnene har betydelig lavere lønn enn mennene, og dersom de av en eller annen grunn skulle falle i unåde hos sjefen, risikerer de å måtte gå på dagen. Uten arbeid og noen form for inntekt, går de rett inn i fortapelsen, for her finnes ikke noe sikkerhetsnett. Maud blir vitne til hvordan hennes motbydelige sjef trakasserer en av jentene på vaskeriet. Kvinnene på vaskeriet er fullstendig rettsløse i slike situasjoner, og kan i grunnen intet gjøre ... Fordi Maud gjennom sin tilstedeværelse forhindrer sjefen i å ta seg til rette overfor den unge jenta, straffer han henne og ber henne levere en pakke etter arbeidstid. På veien blir hun vitne til at en kvinne plutselig begynner å kaste stein mot butikkvinduer, mens hun roper ut slagord om at kvinner bør få stemmerett. Maud er skrekkslagen.

Da en av kvinnene på vaskeriet spør om Maud vil bli med på et møte i Suffragette-bevegelsen, som kjemper for at kvinner skal få stemmerett, blir hun litt engstelig med. Det er ikke mors beste barn som er med i denne bevegelsen. Og det krever mot å være med. Ved et uhell blir hele gjengen arrestert, og Maud tilbringer natten i fengsel. Da hun kommer hjem, er mannen hennes rasende.

Senere stiller Maud opp på høringer i Parlamentet, hvor politikerne vurderer å gi kvinnene stemmerett. Men først vil de høre om kvinnenes situasjon. Skepsisen er imidlertid massiv, fordi politikerne er overbevist om at kvinnene ikke vil bruke stemmeretten med fornuft ... Ikke har de tilstrekkelige kunnskaper, og ikke har de evner ...

Senere kommer hun i kontakt med Edith Ellyn, som er lege og som bruker mannens apotek og sitt eget legekontor som "skalkeskjul" for suffragette-bevegelsen. Parallelt følger vi politiets arbeid med å kartlegge suffragette-bevegelsen, som man for en hver pris vil til livs. Da gjengen enda en gang blir arrestert, etter at den store lederen Emmeline Pankhurst har talt og oppfordret til sivil ulydighet, går politiet hardere til verks. Kvinnene kjemper på sin side for retten til å bli oppfattet som politiske fanger, ikke "bare" som opprørske bøller ... Og nå sultestreiker de.

Da Maud kommer ut av fengselet, får hun sjokk. Ektemannen hennes vil ikke ha noe mer med henne å gjøre, og slipper henne ikke inn i huset. Han orker ikke å ha en kone som kun bringer skam over familien. Så mister Maud også jobben sin. Uten noe sted å bo, tar hun opphold i en kirke, mens suffragette-bevegelsen bringer henne mat. Nå har hun ikke mer å miste, tror hun. Men forholdene skal bli atskillig verre ... Sammen med de andre suffragette-kvinnene pønsker de ut en storstilt plan ...

Dette er en film som gjorde inntrykk på meg! Jeg kjente ikke til at britiske kvinner gikk så radikalt til verks for å kjempe frem retten til alminnelig stemmerett for kvinner. Kvinnene ble møtt med forakt, og de risikerte alt - både ekteskap og barn - ved å kjempe for det de trodde på. Et av høydepunktene i filmen er et brev Maud skriver til etterforskeren Steed. Han hadde under et avhør fortalt henne at "sånne kvinner som henne" ikke betydde noen ting i det store og det hele. I brevet forteller Maud ham at hun er akkurat like mye verdt som ham. Fra å være en sjenert og litt bondsk kvinne, har kampen for stemmerett lokket frem mer av det som bor i henne, nemlig en sjelden veltalenhet og en styrke som hun antakelig ikke ante at hun hadde selv.

Måten suffragette-kvinnene ble behandlet på i sin samtid er også en viktig påminnelse om hva som skjer når spesielle grupper i et samfunn marginaliseres. Når mennesker ikke lenger har noe å tape, tar de store sjanser ... Når det er for en god sak, blir de helter - i alle fall i ettertiden. Når det er for en mindre god sak, kaller vi det gjerne terrorisme ...

Britiske kvinner fikk alminnelig stemmerett først i 1928. En snevrere gruppe av kvinner fikk stemmerett etter fylte 30 år fra 1918 ... Til sammenligning fikk norske kvinner alminnelig stemmerett i 1913.

Før jeg valgte å se filmen, visste jeg at anmeldelsene hadde vært nokså lunkne. Jeg hadde av den grunn ikke veldig høye forventninger på forhånd, og ble derfor virkelig positivt overrasket. Filmen er nemlig fin og engasjerende, og skuespillerne gjør en overbevisende rolletolkning. Carey Mulligan har etter hvert gjort seg nokså sterkt bemerket i flere filmer, og jeg synes hun kommer godt ut av det også i denne filmen. At Meryl Streep opptrer i kanskje to minutter i denne filmen, og brukes som trekkplaster, opplevde jeg derimot som noe provoserende - selv om jeg liker henne godt som skuespiller. Men det får liksom være måte på å tyne maks ut av minimal innsats, synes nå jeg ... Alt i alt en fin film, selv om tidskoloritten tidvis er noe klisjefylt. Noen av personene som opptrer i filmen, er for øvrig virkelige. Dette gjelder både Pankhurst, Davison, Lloyd George og kong Georg V. (Kilde: Wikipedia)

Jeg anbefaler filmen fordi den viser en interessant del av historien om britiske kvinners kamp for stemmerett!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Suffragette
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Maud Watts), Helena Bonham Carter (Edith Ellyn), Meryl Streep (Emmeline Pankhurst), Natalie Press (Emily Davison), Anne-Marie Duff (Violet Miller), Romola Garai (Alice Haughton), Ben Whishaw (Sonny Watts), Brendan Gleeson (Steed), Samuel West (Benedict), Adrian Schiller (David Lloyd George)
Spilletid: 106 min.… (altro)

Nazneen blir 17 år gammel "frivillig" tvangsgiftet til en betydelig eldre mann. Nærmest revet ut av sin barndom i Bangladesh reiser hun til London for å møte sin fremtidige ektemann Chanu som hun aldri har sett og derfor ikke kjenner. I rollen som fru Ahmed er det forventet at hun ikke har så mye hun skulle ha sagt, men fremstår som en umælende og pliktoppfyllende kone.

Chanu er svært opptatt av å bli oppfattet som en velutdannet mann med ære. Men uansett hvor mange fag han avlegger eksamen i, får han ikke sine forventede forfremmelser. Dette gjør ham etter hvert til en nokså forbitret mann. Hjemme går hans kone, og hun har i mellomtiden født ham to døtre. Chanu er ingen fintfølende mann som virkelig er interessert i å høre hva hans kone tenker og føler. Nei, han forventer at hun skal sitte og høre på hans lange monologer om ditt og datt. Og dersom han merker at hun ikke følger 100 % med, blir han dødelig fornærmet. Han er ikke spesielt opptatt av romantikk, men forsyner seg med det han vil ha. Likevel er han ingen dårlig mann. Han vet bare ikke bedre. Og Nazneen er blitt oppdratt til at kvinner tar det de får, aldri ber om noe og ikke kan flykte unna sin skjebne.

Ved et slumpetreff får Nazneen seg jobb som syerske. Og det er faktisk dette som redder familiens økonomi, for hennes ektemann diskuterer ikke opptak av lån eller større innkjøp med sin kone. Og når innkreveren av Chanus gjeld dukker opp, er det Nazneen som må fronte dette. Mannen hennes stikker nemlig av hver gang han får muligheten til det. Mer mann er han faktisk ikke.

Gjennom alle år ønsker Nazneen at de skal spare penger slik at de kan reise tilbake til hjemlandet. Men pengene glir bare gjennom hendene på ektemannen. Den dagen han faktisk er klar for en slik hjemreise, er det for sent for Nazneen. I mellomtiden har hun rukket å ha en affære med den flotte ungutten Karim som leverer syoppdrag til henne, og hun begynner så smått å bli klar over at hun faktisk har egne behov og ønsker ...

Det er to-tre år siden jeg leste Monica Alis roman "Brick Lane", som bergtok meg fullstendig. Filmen skuffet heller ikke, og det forundrer meg derfor stort at den aldri er blitt satt opp på kino i Norge. Slike innvandrerromaner og -filmer får i alle fall jeg aldri nok av! Tannishtha Chatterjee spiller Nazneen inntagende nydelig, men Satish Kaushik som Chanu er ikke borte vekk han heller. Kanskje er det han som har den mest krevende rollen tross alt. Å fremstille Chanu som den patetiske mannen han etter hvert ble, konstant skravlende på inn- og utpust, må ha vært en heftig øvelse. De to døtrene er i konstant opprør, og frustreres av at moren aldri kan si hva hun egentlig mener. Dermed er det alltid faren som får det siste ordet uansett, og hans farsrolle er i tillegg skikkelig i utakt med dagens normer. Selv i et innvandrermiljø, vil jeg tro ... Men til slutt sier altså Nazneen fra, og da får pipen en annen lyd. Her blir det terningkast fem!… (altro)