Storeulvsyndromet is probably not a book I would normally read, but I make a point of reading books that are given to me as Christmas-presents. It's a Norwegian book discussing the concept of happiness in a society where everyone pretty much already has everything. Before reading it I was a little nervous that this book would just be the stream of consciousness of a social anthropologist summarising his personal thoughts on his research. The first couple of chapters justified my fears. Sure, many good points were made, but these were repeated and overstated to the point where it felt like the target audience was a lecture-theatre full of sleepy students. Fortunately the book only went uphill from there.

As it progressed, the book started discussing more complex aspects of life, satisfaction, and happiness in general. It is easy, as I often do, to consider these kind of discussions irrelevant. (Sure, I already know that I'm an ungrateful, thankless, spoilt brat who should be a lot happier than I am. What else is new?) It impressed me the point to which the book managed to discuss these seemingly obvious things (happiness is relative, stupid!) in a way which didn't bore me. Sure, the final destinations of the trains of thoughts were familiar, but some routes were used to get to them which I personally hadn't previously explored. The title is a reference to a recurring story in the Donald Duck comics, apparently a highly respected source when it comes to philosophy, and one this book cites a lot, of the bad wolf which spends all of his time trying to catch some pigs. At one point the wolf catches the pigs, but he then lets them go after realising how empty his life would be if there were no pigs for him to hunt down. This nicely sums up what I see as the theme of the book. Happiness is having a perceived purpose in life, an ambition to strive for, and goals to be met. Of course, some people are more disposed to be happy than others, and it is likely that this will be the deciding factor of whether someone is happy or not. Along with how happy and successful, relative to themselves, they perceive everyone around them to be.

This being a philosophical book rather than a self-help book, I expected it to be gracefully inconclusive and vague when it came to actually making claims as to what would make you happy. However, a bunch of surprisingly tangible suggestions are made. (Take a swim once in a while! You will rarely see as many happy people in one place as on beaches and by pools!) The book also ends on a more general note discussing the meaning of life, or rather, the discussions around the meaning of life. One unfortunate element throughout the book is the inclusion, sometimes subtle, sometimes blatant, of political views which take the form of sentence-long digressions. I don't mind politics being included, I happen to agree with most of them, but when they are injected into a larger, more general argument I feel that they distract from the point rather than add to it. However, I do like the fact that the book concludes with a purely political chapter. It puts the mostly abstract content of the book into a context of what we can, and arguably should, do to make the world a happier place for everyone else living in it. It is not unlikely that a happy coincidence of this added happiness might be that we make ourselves happier in the process. ( )

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevnter opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden! ( )

Temaet for boken er livskvalitet og lykke. Forfatteren peker på at levestandarden i landet vårt for de aller fleste er svært høy - likevel klager vi. Han spør videre om hva som skal til for å ha det bra, og om det finnes noen fellesnevner for "det gode liv". © DnBB AS