Nina Drolsum Kroglund

Det er bokens stil som gjør størst inntrykk. Det er i utsagn som "Jeg ble helt ødelagt" sagt om reaksjon på at frisøren flytter, at hovedpersonens grad av skade kommer tilsyne.

Tap av fotfeste og perspektiv i livet gjør at forskjellen på det grusomme ved å tape frisøren i dennes karriereflytting og oppramsing av morens forsøk på å ta sitt eget og forfatterens liv får omtrent samme vekt.
Som leser kjenner du først på mangelen på tyngde i følelser og en mangel på evne til å skalere følelser. Det er forvirrende for en som kan vekte, for en som fatter forskjell. Så kommer medynken, og du tilgir "fruer-i-Hollywood-språket", selv om det er nær obscønt gitt stoffet det skrives om. Syv generasjoner, vi får håpe at fedrenes synder ikke skal betales i syv generasjoner, at det å skrive boken gir rom for sorg og perspektiv.
At Venke H. Fehlis har tatt farens navn på slutten av livet fortelles parallellt med at hennes søken for sitt kjerneselv fortsetter ufortrødent og i samme stil; Den minner om et bilde jeg tok av en hage på en ferietur i Australia; den var pyntet til jul og hadde både St. Claus, snømannen og Buddha på plass, side om side.

Min far satt på Akershus festning som krigsfange, og min svigerfar var krigsfange på Grini. Fehlis disposisjoner påvirket deres liv direkte. Det gjør ikke forundringen ved å lese denne boken mindre. Hannah Arendt viste verden at ondskapen er banal. Det er et av de store problemene for den som skal lete etter mening i ettertid.… (altro)