Åge Grønning

En alternativ krim

Åge Grønning (f. 1953) har tidligere skrevet romanene "Sannheten" (2008) og "Og stjernens navn er Malurt" (2011). "Det tredje øyet" er hans tredje roman.

Med "- Du skal bare være klar over en ting, Nesse: Du er hovedmistenkt." starter en roman som skal handle om ufrivillig synskhet, konspirasjonsteorier, om det globale (terror-) trusselbildet, om utenomjordiske vesener, anunnakier, chemitrails osv., og med påstander om at verdensreligionene i sin tid ble introdusert for å holde menneskene beskjeftiget med noe.

Vi får vite at det har vært brann i Kjetil Nesses hus alt i innledningen, før vi rykkes åtte dager tilbake i tid, nærmere bestemt til 13. august 2011. Kjetil har akkurat avsluttet forholdet med kjæresten Unni, mest av alt fordi han er så redd for å bli skuffet og ikke våger å ta sjansen på at hun kan komme til å gjøre det slutt først. Unni er temmelig "alternativ" av seg, mens Kjetil er medlem av Skeptikerforbundet og ikke tror på engler og tilsvarende fjas. Han er 41 år, har ingen barn og er det man må betegne som en fri sjel siden han aldri har latt seg friste til å melde seg inn i frimurerlosjen eller noe i den gata.

Den første natta han tilbringer alene på hytta etter bruddet med Unni, blir han utsatt for en ulykke. Lynet slår ned, og den spesialkonstruerte senga som Unni i sin tid prakket på ham, blir nesten en dødsfelle. Lynet finner nemlig en kobberanretning utenfor hytta, og som forbindes med et nettverk av tynne metalltråder i senga - der hvor Kjetil befinner seg. Men i stedet for å dø, våkner altså Kjetil opp med en helt ny gave: han er plutselig blitt synsk. Ikke bare det - han kan også flytte ting ved tankens kraft.

I begynnelsen skremmer synskheten vettet av Kjetil, og han ønsker bare å få dette bort. Tilfeldighetene fører ham i kontakt med alternativmiljøet, og plutselig vet "alle" at man her står overfor et menneske som går Marcello Haugen (f. 1878 d. 1967) en høy gang. En som umiddelbart føler seg truet av Kjetil Nesses evner er Otto Høstland, en sjarlatan som ikke har slike evner, men som så langt har tjent en hel del penger på sitt alternativ-vås. Akkurat dette skal etter hvert få fatale konsekvenser for Kjetil. Særlig når også etterretningen og andre statsmakter begynner å interessere seg for ham ... For hva kan ikke skje dersom Kjetil bruker disse evnene i terrorens tjeneste?

Denne boka fenget meg i grunnen nokså lite. Det ble for mye Erich von Däniken etter min oppfatning - om kjempene på jorden, om utenomjordiske vesener, om ulike tolkninger av Bibelen som er gjort opp gjennom tidene osv. Dette ble forsterket av at jeg ikke helt faller for måten historien fortelles på, særlig med bruk av vel svulstige adjektiver og metaforer - ikke bare av og til, men mer som en gjennomført fortellerstil. Her er noen eksempler på hva jeg mener: "Virkeligheten innhentet ham som en hauk, med mørke, kvelende sannheter." (side 65) "Et sted langt inne i søvnens frodige landskap registrerte Kjetil så vidt klokkens brutale appell. Den forkynte at natten var gått over til dag og at tidens strøm sto og vibrerte på 7.15." (side 77) "Spørsmålet traff Kjetil Nesse litt magisk brutalt." (side 127) "Han følte seg dopet med ren makt som gav ham en euforisk lykkerus." (side 283) "Samtidig nøt han følelsen av harmoni der han lå henført i et frodig sammensurium av lyder." (side 328) Sistnevnte sitat opplever jeg som nokså motsetningsfylt, fordi harmoni vel er det motsatte av "et frodig sammensurium av lyder"? Noe av dette burde en redaktør ha luket bort, uten at forfatterens genuine fortellerstil på noe som helst vis hadde behøvd å bli truet. Jeg opplevde for øvrig at denne boka er preget av mer og bedre språklig bearbeiding enn den forrige (selv om det kan virke som det har glippet litt på slutten - plutselig dukket det f.eks. opp et helt avsnitt skrevet i presens, mens resten av boka konsekvent er skrevet i fortid), og sånn sett er det lett å se at det har funnet sted en utvikling i positiv retning. Like fullt likte jeg den forrige boka bedre, fordi historien fenget mer.

Helt til slutt: Jeg forventet at slutten av boka skulle bite begynnelsen mer "i halen", siden begynnelsen tross alt handler om slutten av historien. I stedet opplevde jeg at begge deler ble hengende litt i løse luften - på tross av at jeg valgte å lese de første sidene om igjen etter at de siste sidene i boka var vendt. Det er mao. en del løse tråder som ikke blir bundet sammen til slutt, slik man forventer i en krim, thriller el.l.

Alt i alt en under middels leseropplevelse for mitt vedkommende. Men så må jeg rett og slett også bare innse at jeg ble lei av Erich von Däniken og konspirasjonsteorier inspirert av Bibelen på slutten av 1970-tallet (muligens bitte litt inn på 1980-tallet) og at science fiction aldri egentlig har fascinert meg. Når jeg synes det blir "for mye Erich von Däniken", så er jeg helt innforstått med at Däniken ikke har skrevet nøyaktig samme historie som forfatteren her har skrevet. Det jeg derimot mener er at det hele fremstår som lite originalt og som noe man, dersom man har lest Däniken og lignende litteratur tidligere, får en følelse av å ha lest før. Det er noe av den samme følelsen man får av å lese om "den hellige gral" etter at temaet for lengst er oppbrukt av Dan Brown og andre tilsvarende forfattere.

Det handler imidlertid ikke bare om dette. Mange av personene i boka fremstår for meg som lite troverdige og nokså stereotype. Særlig tydelig synes jeg dette kommer dette frem i beskrivelsen av forholdet mellom Kjetil og Unni. Jeg tror rett og slett ikke på relasjonen. Dessuten opplevde jeg at dialogene ofte hadde noe kunstig over seg, og her og der kunne forfatteren med fordel hatt en strammere regi over stoffet.

Men for alle dere som elsker bøker som dette, og som også synes at bøker om konspirasjonsteorier og alternativ virkelighetsforståelse er spennende lesning - ja, da får man det man vil ha her! Forfatteren presenterer nemlig et helt vell av teorier som jeg vagt husker fra min Däniken-periode i ungdommen. Selv om dette ikke helt var min greie, ser jeg at boka er spennende - rent objektivt sett (og da har jeg sett bort fra mine egne preferanser på dette området).

Utgitt: 2013
Forlag: Publica
Antall sider: 386… (altro)

Denne boka kommer først ut i november/desember i år, og jeg har fått den tilsendt fra forfatteren. Tidligere har jeg nemlig omtalt hans debutbok "Sannheten", som er en satirisk roman om Jehovas vitner.

Handlingen i "Og stjernens navn er Malurt" er lagt til Bergen, så da jeg reiste av gårde til Bergen torsdag ettermiddag, falt det nokså naturlig å plukke den med seg i forbifarten. Allerede mens jeg satt på Gardermoen og ventet på flyavgang til Bergen, var jeg godt i gang med boka, som omhandlet en hel masse kjente steder; Torgallmenningen, Ole Bulls Plass, Wesselstuen etc., etc. Nostalgisk for meg som har bodd i denne byen i syv år av mitt liv ...

I første kapittel introduseres vi for Viggo Østvold, som en kort stund opptrer som jeg-person i boka. Nokså snart skifter perspektivet til "han", og dermed kan vi også følge de andre personene i boka, uten at Viggo er med. For noen år siden studerte Viggo juss uten å avlegge noen form for eksamen. I stedet endte han opp som sjåfør i Posten, og der har han blitt siden. Mens han står og blar i en bok om en myteomspunnet stjerne i en bokhandel, støter han plutselig på Britt Hovden, en kvinne han møtte på et Qi Gong-kurs for mange år siden. Allerede den gangen følte han seg tiltrukket av henne, men han turte vel egentlig aldri å gjøre noe fremstøt.

Møtet med Britt skal vise seg å bli et vendepunkt i Viggos liv. Fra å ha levd et heller anonymt og nokså alminnelig liv, snus det meste på hodet i tiden som kommer. Britts far døde for en tid tilbake, og blant etterlatenskapene hans kom Britt over et dokument som har med rikets sikkerhet å gjøre. Det var aldri meningen at hennes far skulle få tilgang til dette dokumentet, og dette kostet ham antakelig livet.

På tross av alle forholdsregler Britt tar i sitt møte med Viggo, går det nokså raskt opp for dem at de holdes under oppsyn og forfølges fra flere kanter, men av hvem? At det hele har med Planet X og en nært forestående kataklysme (stor global katastrofe) å gjøre, som det i første omgang er mayaene som har spådd skal skje i slutten av 2012, er imidlertid rimelig sikkert. Videre at noen få utvalgte er prioritert å skulle bli reddet, mens resten av befolkningen mest sannsynlig går den sikre død i møte ... Og at det er av største viktighet for myndighetene å forhindre at dette kommer ut ... Dermed starter en jakt på liv og død. Har de i det hele tatt en sjanse til å unnslippe?

Boka er spennende og plottet svært interessant. Særlig fordi det meste er forankret i virkelige hendelser, men dog fortolket på en annen måte enn det vi er vant til. Som at klimakrisen er en bløff og at årsaken til ekstremværet vi har blitt vitne til i de senere årene, er en planet på vei mot jorda og ikke global oppvarming. Og at det ligger en skjult plan bak oppbygging av ulike matvarelagre rundt forbi, bl.a. på Svalbard ... Selv om boka er på over 300 sider, tok det meg mindre enn 1 1/2 døgn å lese denne boka - selv om jeg samtidig var meget opptatt og egentlig ikke hadde særlig mye tid til å lese. Jeg måtte lese videre! Boka var virkelig spennende!

Det som imidlertid trekker helhetsinntrykket av boka ned, er det språklige. Boka kunne ha tjent på at det hadde vært lagt mer arbeid ned i en språkvask. Nå er nok jeg i overkant pirkete når det gjelder det språklige, og det er slett ikke sikkert at særlig mange vil irritere seg over de samme tingene som jeg gjorde. En ting er at det bommes på bruk av "da" og "når", men det som kanskje var enda mer irriterende var en tidvis overdreven bruk av enkelte adjektiver og metaforer. F.eks. brukes begrepet paradigmeskifte i så mange sammenhenger at ordets egentlige betydning mister sin kraft. Setninger som "Han begynner å betvile sterkt hele oppdraget" er heller ikke gode. Videre blandes bruken av presens og fortid - ofte i samme avsnitt. Her burde forfatteren ha bestemt seg for om han ønsket å skrive i det jeg pleier å betegne som dramatisk presens, hvor vi som lesere nærmest sitter på skulderen til hovedpersonen og er med i handlingen, eller om han ønsket å skrive i fortid, slik de fleste forfattere foretrekker (antakelig fordi dette er enklest).

Når jeg skal bedømme boka under ett, hvor altså handlingen trekker opp, mens det språklige trekker ned, pleier dette å bli en vurdering mellom terningkast tre og fire. Fordi denne boka ble den reneste pageturner for mitt vedkommende, antakelig også påvirket av mitt kjennskap til Bergen, ender jeg på terningkast fire. Dette er for øvrig en bok lesere med sans for mystikk og konspirasjonsteorier kan komme til å trykke til sitt bryst!… (altro)

I denne svært så satiriske og ironiske boka fremstilles det indre livet i trossamfunnet Jehovas vitner. Men boka kunne like godt ha handlet om en hvilken som helst religiøs sekt.

Jeg-personen Arve Rike er svært indignert over det åndelige forfallet blant medlemmene i Lillevik menighet. Han benytter en hver mulighet til å refse og minne om hva som er den rette vei til det evige liv. Problemet er at selv ikke menighetens eldste slipper unna kritikken hans, og han føler at han holdes nede på grunn av dette. Han kan se langt etter å bli utnevnt til det ærefulle verv det er å være blant "de eldste", de som sitter i menighetsrådet.

I boka får vi innblikk i hva Jehovas vitner oppfatter som den rene tro, sannheten. Det er ikke lov til å stille kritiske spørsmål til doktrinene som kommer fra hovedsetet i Brooklyn, og den minste opposisjon mot dette kan føre til utstøtelse.

Spesielt interessant synes jeg det var å lese om Jehovas vitners syn på endens tid, Hermageddon, som i sin tid ble oppfattet å skulle skje i 1975. Da så ikke skjedde likevel, ble læren forandret. Det tragiske er at menighetens unge settes under sterkt press for ikke å ta en høyere (verdslig) utdannelse. Dette harselerer forfatteren mye med i boka.

Forfatteren er selv et frafallent Jehovas vitne, og det har nok derfor vært viktig for ham å skrive denne boka. Tidvis var den nokså tung å komme gjennom fordi den inneholder et lass av henvisninger til tidsskriftene Vakttårnet og Våkn opp! Det fremstår også som litt uklart for meg hvem forfatteren egentlig henvender seg til og hva han vil med denne boka, rent bortsett fra å tegne et skremmebilde av en organisasjon som hjernevasker sine medlemmer fullstendig. Kanskje ville det vært mer spennende om han i stedet for å skrive om denne fiktive Arve Rike, hadde skrevet en slags biografi knyttet opp til virkelige hendelser. Men her kan det hende at jeg som uinnvidd har gått glipp av mange poenger. Uansett spennende å få innblikk i dette trossamfunnet, som stort sett blir veldig demonisert utenfra.… (altro)