Excellent! dragged my emotions up & down & ended happy ( )

Anne Elliot lot seg for åtte år siden overtale til å svare nei til et frieri fra Kaptein Frederick Wentworth, på tross av at de begge elsket hverandre. Årsaken var at han ikke var fin nok for hennes snobbete, adelige familie. Ikke bare var han av for lav byrd, men han hadde heller ingen formue å skilte med.

Anne nærmer seg nå 27 år, og hennes sjanser på ekteskapsmarkedet er nærmest lik null siden hun er så gammel ... I mellomtiden har familien Elliots økonomi gått over ende, slik at de ikke er i stand til å opprettholde det luksusliv de er vant til. Faren ser seg derfor nødt til å leie ut familiegodset og selv leie et beskjedent hus i Bath, mens de venter på bedre tider. Skjønt beskjedent og beskjedent ... huset i Bath er intet mindre enn det flotteste i hele Bath, men opp mot et gods kan det selvsagt ikke måle seg.

Så ryktes det at en admiral tenker å leie familiegodset. Usj ... det synes ikke Anne Elliots snobbete far noe om. At mennesker av så lav byrd skal få tilgang til hans families edle gemakker ... måtte gud forby! Men her som ellers er det pengene som rår, og slik blir det. Denne admiralen er for øvrig ingen ringere enn Kaptein Wentworths svoger. Begge har i mellomtiden blitt svært formuende.

Anne har aldri kunnet glemme Kaptein Wentworth. Siden han forlot byen har hun avslått en frier, og siden har det aldri dukket opp noen flere. Men så dukker altså både admiralen og kapteinen opp i hennes hjemtrakter, og Anne innser at hennes hjerte banker like hardt fremdeles. Så er spørsmålet om noen av dem kan overvinne sin stolthet? I mellomtiden dukker det opp en frier fra "intet" - en fetter i Elliot-familien er plutselig svært, svært interessert i Anne. Men er det Anne eller utsiktene til en tittel han kan arve, som er utslagsgivende for hans plutselige interesse? Og hva gjør dette med Anne og "hennes" kaptein?

Jada, det høres ut som en skikkelig Austen-søtsuppe, men saken er den at dette er den beste Austen-filmen jeg har sett så langt! Det var faktisk svært så rørende, det hele. Eller er det jeg som er i det sentimentale hjørnet for tiden? På slutten kom tårene, så rørende var det. Jeg satt denne gangen ikke og irriterte meg over dårlige skuespillerprestasjoner. Snobberiet jeg ble vitne til i denne filmen tok nesten av. Jeg har nesten ikke opplevd maken! Jeg ble faktisk så provosert over holdningene som kom til uttrykk hos pater familias i Elliot-familien at det kan være det samme! Når han gikk rundt i Bath med sitt toskete hode høyt hevet og snakket nedsettende om hvor lei av han var av å være omringet av kvinner uten sosial status ... mens han selv kaklet i vei som en intetsigende gås ... Men nettopp dette var noe av det Jane Austen latterliggjorde selv. Det skjønner man godt når moralen i historien er at det er de innerste verdiene som teller, ikke den ytre staffasjen! Skjønt ... litt penger er heller ikke å forakte ... Jeg drister meg til terningkast fem for denne filmen. ( )

This is a real masterpiece. Sally Hawkins and Rupert Penry-Jones are perfect, together. Charisma, great chemistry, they have it all. Rupert is absolutely dreamy as Cpt. Wentworth (I confess myself half in love with him). I watched the film on Masterpiece Classics and had to order he DVD right away and even paid an exorbitant fee to get the disc delivered the very next day.

This adaptation, while not as funny as the Amanda Root/Ciaran Hind Classic, is still beautifully written. I felt closer to Anne, her journey is much more personal and heart rending. I felt my heart breaking for Anne after each of her journal entries through the film.

I highly recommend this film to any Jane Austen/period film enthusiast. ( )