Jeg leser denne i en norsk uvanlig sommervarme - en uvanlig bok i alle bibliotek. Den burde være pensum til forberedende og før ansettelse i alle læreinstitusjoner. Denne utgaven kommer 18 år etter førsteutgaven og her med et forord av Åsa Lindborg som også kjenner godt til denne reisen. Jeg har ledd, smilt, nikket og nesten grått av iakttagelsene og refleksjonene der ingen blir satt i gapestokk,men der språket jager og leter. Til dette bruker hun også litteraturen, filosofien, sosiologien og lingvistikken. På et særdeles unikt vis beskriver hun det fortsatte klassesamfunnet - på tross av utdanningsrevolusjonen, på tross av oljeformuen, på tross av språket. Og det er særlig dette siste som er gjennomgående - fra tale til skrift, fra usikkerhet til sikkerhet, fra forbundethet til løsrevenhet. Alt er kontekst og uten den, ingen dialog, forståelse eller anerkjennelse. Å komme på listen blant de beste sakprosabøkene på 2000-tallet forteller at de fra klasser som ikke har tatt denne reisen og som ganske sikkert er de som rangerer denne boken, har skjønt at hun har skjønt noe svært viktig som de ikke har skjønt.