"Bygmester Solness" (1892):

Dette er et av Ibsens senere skuespill. Det har tre forholdsvis lange akter og handler om en byggmester (ikke arkitekt) som har høydeskrekk og som ikke har vært oppe i sine byggverker på mange år.
Han har sluttet å bygge kirker og nå vier han sin tid og sine evner til å sette opp boliger for mennesker. Han har nettopp bygd nytt hus til seg og sin kone Aline.
En kvinne som han har kjent for ti år siden kommer på besøk, og hun (Hilde Wangel) utfordrer Solness til å klatre opp i tårnet på det nye huset med en blomsterkrans. Han tar imot utfordringen, noe som får en fatal utgang.
Gjennom de tre aktene får vi stadige tilbakeblikk (Ibsens retrospektive metode) til Solness' tidligere liv, et liv som har mye dramatikk i seg, for byggmesteren selv, men kanskje særlig for hans kone Aline.
"Bygmester Solness" er et av Ibsens mesterverker, hvor han virkelig får utnytte sine evner til personskildring og til å lage et dramatisk plot.
(4.5 av 5 stjerner)

"Lille Eyolf" (1894):

Et familiedrama i tre akter med mye symbolikk og retrospektiv teknikk.
Eyolf ble skadet som spedbarn da han ramlet ned av stellebordet mens foreldrene (Alfred og Rita Allmers) hadde sex og derfor ikke passet på sønnen.
Rottejomfruen kommer på besøk og vil fjerne utøy og skitt (symolsk for "løgn" og forstillelse?) fra huset til Allmers, men de sier at det ikke finnes noe slikt hos dem.
Eyolf bruker krykke og blir lokket ned til sjøen av Rottejomfruen. Han ramler i vannet, han kan ikke svømme, og "kameratene" som KAN svømme vil ikke redde ham. Lille Eyolf drukner i slutten av første akt og blir ført til havs av sterke understrømmer. Han blir aldri funnet.
Andre og tredje akt handler om foreldrenes anger og skyldfølelse, men også om forholdet mellom ektemakene, Alfreds halvsøster Asta og hennes beiler ingeniør Borgheim.
Stykket har muligens en lykkelig slutt (?), men som så ofte hos Ibsen er det i "Lille Eyolf" mye som er uavklart ved teppefall.
(4 av 5 stjerner) ( )