Kjetil Røeds essay om veien til en ny type kunstkritikk, som har undertittelen «et essay om kritikk og kjærlighet», viser et klart ønske om å fornye en sjanger og en tenkemåte som ses på som i krise. Bakgrunnen for essayet ligger i en tanke om at det seriøse anmelderiets / kritikkens betydning i dag er truet av to trender. 1. En journalistisk dreining, hvor kritikken reduseres til forbrukerveiledning og underholdning, eller 2. en akademisering hvor kritikkens verdibegrep forankres i en terminologisk og språkmessig elite. Ingen av disse trendene er nye, men de er de mest fremtredende i dag ifølge Røed. Både kulturjournalistikk og akademiske tekster om kultur har naturligvis en legitim plass i en levende offentlighet, men når disse får dominere anmelderiet går vi glipp av den brede, reflekterende kritikkens viktige rolle i diskusjonen og bruken av kunst og kultur. Både den journalistiske og akademiserte kritikken mangler den forankringen hos publikum, den moralske betydningen og den reflekterende kvaliteten som eksempel kan bidra med. La oss kalle denne kritikken for den «tredje vei», fordi den har en naturlig plass mellom det reflekterende og folkelige. Kritikkens fremtid kan fort bestemmes av hvorvidt vi kan finne denne «tredje vei» hvor kritikkens vurderende innhold beholdes, men på samme tid unngår å gjøre kulturen til et anliggende forbeholdt de få.