Bok om vennskap mellom en mann som har litt å slite med etter å ha vært innblandet i økonomisk medlemskapsjuks ("ukultur") og en statsminister som trenger litt tid borte fra rampelyset. Ikke så engasjerende. ( )

Fvonk bliver ven med den norske statsminister. Underfundig og skæv. Er vi karikaturer af os selv? ( )

Bei einem Mann in Oslo werden vom Staat möblierte Zimmer gemietet. Er staunt nicht schlecht als im der Ministerpräsident Jens Stoltenberg gegenübersteht. Dieser leidet an Burn-Out und will sich eine Weile in die Einsamkeit zurückziehen. Eine wunderbare Polit-Satire und ein Roman über eine Männerfreundschaft. ( )

http://bogbrokken.blogspot.dk/2013/03/erlend-loe-fvonk-2013_15.html ( )

Erlend Loe har selv tatt opp litteraturkritikeres holdning til komedien som litterær sjanger, og hevdet at brukes komedien/humor som virkemiddel blir det som skrives stort sett vurdert som useriøs litteratur. (NRK 2008)
Jeg finner ikke at humor som virkemiddel diskvalifiserer et verk som stor litteratur, men derimot finner jeg komedien den vanskeligste av alle sjangre, det vil si å skrive godt innenfor. Komedien synes å balanserer på slakk line over en avgrunn av alt fra sentimentalitet til slap-stick og alle avskygninger mellom dem, fra det rent frem banale og infantile til det blasfemiske.

Temaet, Norge etter Utøya, sett igjennom Fvonks dialog med Jens (statsminister Stoltenberg) får en rimelig behandling på et nivå i denne boken; Regresjonen store traumer forårsaker er avspeilet både i selve språket og i handlingsforløpet. Det er ikke mer utenfor all fantasi å ha en deprimert og regressiv statsminister som bæsjer helgenfigurer og banner på Serbisk boende inkognito på sin utleiehybel enn det er utenfor all fantasi å fatte et menneske som Anders Behring Breivik og all hans handling.

Å bruke humor på et så alvorlig og vanskelig tema, krever ekstreme virkemidler, og Loes humor er ekstrem; Barndommens Mad Magazine dukker opp og vaker i bakgrunnen mer enn en gang under lesningen. intellektuelt sett ser jeg at Loe har truffet mål, for hvilke andre assosiasjoner kan være riktigere enn "Mad" når en tenker på Utøya? Likevel stritter alt i meg imot, for ubehaget er stort når jeg som leser blir tvunget til å forbli i en absurd non-sense verden boken igjennom. Jeg vil ha en forklaring på Utøya, og en trøst, og en vei frem. I stedet serverer Loe en fortelling som får min intelektuelle og følelsesmessige respons på boken til å skille lag; Noe som igjen viser at han har lykkes med sine litterære virkemidler; For var ikke schizofreni et nøkkelord i diskusjonen etter Utøya, under hele påfølgende rettsak?

Hvordan kan slikt skje? Loes forklaring er der selvfølgelig: Det er vi som er Fvonk, det er vi som er staten, det vil si; statsministeren er den vi fortjener, det er vår ukultur, vår mangel på sportsånd som uthuler samfunnet; vi har alle styresmakten inkognito på våre hybler, det er våre handlinger, eller riktigere; hver enkelt av oss sine mangel på handlinger som bringer frem den ukultur som fostrer BBer. Vi burde alle få en Fvonkisk redsel for gravide, skamme oss overfor fremtidige generasjoner for måten vi forvalter fellesgodene på. Trøst? Stoltenbergs produkt er en Gabriel-figur. Det må vel varsle noe?

Før jeg begynte å skrive denne anmeldelsen ville jeg sette terningkast 2,5 på boka. Det korresponderer til mangel på feel-good. Jeg leste en gang at en venn av Johan Borgen sa at han skulle hjem og kose seg med å lese en god bok. Borgen repliserte da at han måtte nok velge; Enten måtte han kose seg eller så kunne han lese en god bok. Om en ikke tar denne bokens humor på alvor, faller den sammen til en haug anal-banal, regressiv, infantil og (grense-)blasfemisk forsøk på humor. Tar en humoren på alvor er boken langt fra koselig; den speiler galskapen i hver eneste en av oss, som ikke tar et oppgjør med den ukultur som ikke gjør rom for en bærekraftig fremtid. Konklusjon; om enn motvillig: God bok. ( )